Barnevernet sliter – Antall barn på midlertidige plasseringer har økt kraftig på St. Hanshaugen

Siden 2022 har St. Hanshaugen barnevernstjeneste hatt en 29 prosent økning av barn og unge på plasseringstiltak. Dette har resultert i at flere ungdommer som beredskapshjem over lengre perioder.

I 2022 var det kun tre barn på midlertidige plasseringer. Nå er tallet 16.

Kommunikasjonsrådgiver i Barne- og familieetaten Lisa Brodshaug forteller at økningen er forårsaket av et begrenset utvalg på av fosterhjem.

– Vi har familier i «banken», og det er barn som venter, og da vil du umiddelbart kanskje kunne tenke hvorfor kan vi ikke bare matche de sånn? Men det er ganske mange kriterier som skal være på plass før et barn flytter inn, forteller hun.

Få fosterforeldre med innvandrerbakgrunn

Hvis det er besluttet at et barn må flytte hjemmefra, og det er fosterhjem som er aktuelt, vil bydel først prøve å finne et hjem i barnets familie og nære nettverk. Hvis de ikke lykkes med det, sender de en forespørsel til Barne- og familieetaten, hvor det blir sett gjennom deres «bank». Men for noen barn er det vanskeligere å finne en match.

– Vi ser at mange av de barna som venter på fosterhjem nå, har en innvandrerbakgrunn.

I flere tilfeller er det ønskelig å finne en familie med samme opphav som barnet. Brodshaug tror at mangel på informasjon og ulik kulturell forståelse av hva det innebærer å være fosterforelder, kan være grunner til at færre med innvandrerbakgrunn melder seg.

– Det å forholde seg til offentlige myndigheter og ha tillit til systemet kan være nytt for mange, forklarer hun.

Men noe som kan være utfordrende for alle er blant annet økonomi og tidsklemma i hverdagen. Det er blant annet krav om at man skal ha et ekstra soverom til fosterbarnet.

– Fosterhjemsordningen ble jo utvikla i en tid hvor det ofte var en hjemmeværende mor som kunne ta seg av en unge til.

– Det å ta inn et barn til er mer enn bare å smøre en ekstra matpakke, fortsetter hun.

Hva er konsekvensene for barn som er på en midlertidig plassering over lengre tid?

– En midlertidig plassering er en trygg omsorgssituasjon. Institusjoner og beredskapshjem i Oslo kommune er spesialiserte og svært gode på å gi omsorg til barn i krise og i en akuttsituasjon. Men det er klart, på generelt grunnlag det å flytte mange ganger, kan være. Det kan være veldig strevsomt for et barn og oppleves som uforutsigbart og utrygt.

Bordshaug mener at det er mange familier som stiller for høye krav til seg selv når de vurderer å bli fosterforeldre.

– Du trenger ikke score 100 prosent på alle kriterier for å kvalifisere. Hvis du har plass i hjertet og i huset, ta kontakt. Terskelen til å møte opp på et informasjonsmøte er lav.

 Ikke bra nok tilbud

«Martin» har selv vært boende i fosterhjem, beredskapshjem og institusjoner siden han var 13 år gammel. Nå er han myndig.

Haugenbladet har valgt å anonymisere ham da han bor på hemmelig adresse.

«Martin» understreker at institusjonen han bodde på lengst trivdes han på. Men han har erfart at det kan ha konsekvenser å bo på en midlertidig institusjon over tid.

– Det er mye skifte i ansatte og ungdommer der man bor på. Man blir plassert med mange folk som sliter med forskjellige ting, og blir ofte da påvirket og dratt med inn i det.

Han forteller at flere av de nye ungdommene som ble introdusert til ulike rusmidler og selvskadingsmetoder som ikke blir merket av de ansatte.

– Ungdommer som bor på institusjon, bytter ofte metoder på å være destruktiv.

Mange institusjonsbarn føler de havner i en boble hvor de må vende seg til et nytt sted, nye ansatte, nye barn å bo med og en ny rutine. Martin tror det vil ha store konsekvenser for barn på midlertidige plassering.

– Man mister kontakten med samfunnet og resten av verden. Det gjør det jo også vanskelig for veldig mange å komme ut igjen til et A4-liv.

«Martin» er enig med Lisa Brodshaug fra Barne- og familieetaten om at det ikke er bra for et barn å flytte for mye rundt. Samtidig mener han at de ikke er helt i mål.

– Det fins flere tilbud som er bra. Men de er ikke dermed bra nok. Det er alltid ting man kan jobbe med. Og spesielt når det kommer til tiltak som jobber med sårbare mennesker.

Et perfekt barnevernstilbud tror «Martin» ikke er mulig å få til.

– Et tiltak som har en grunnleggende ramme på hvordan de skal jobbe, med hver enkelt en, kommer aldri til å bli bra nok. Fordi mennesker trenger veldig mye forskjellig.

Hvordan har barnevernsplasseringene formet den du er i dag?

– Jeg er blitt veldig flink til å analysere folk. Men det har jo også negativt påvirket meg på mange forskjellige måter.

– Jeg har ikke så mye tillit til relasjoner, nøler han.

– MDMA var det mye av

Dina Wikestrøm (22) fra St. Hanshaugen har også erfaring med barnevernet. I 2018 ble situasjonen hennes forverret mens hun bodde hos moren sin. Da flyttet hun til en institusjon på Ullevål.

– Jeg var 17 da jeg ble basert på ungdomsinstitusjon. Som er litt interessant, for det pleier å skje tidligere.

Etter to år på institusjon flyttet hun ut. Dina forteller at hun trivdes på institusjonen. Men hun opplevde at det ikke var alle som hadde den samme opplevelsen.

– Flere av ungdommene jeg bodde med utviklet seriøse rusproblemer. Ikke meg, for en eller annen grunn, men det er kanskje fordi jeg var snart 18.

– Vi snakker hardere stoffer. MDMA var det mye av.

I tillegg var det flere tilfeller av rømning på institusjon, noe som påvirket kapasiteten til de ansatte.

– Vindu på bakkeplan er lett å hoppe ut av. Ungdom har lyst til å teste ut ting, mens de prøver å finne trygghet.

Følte du at du ble hørt av barnevernet?

– Jeg føler at jeg alltid har blitt hørt, men ikke fulgt opp. Siden jeg kom såpass sent inn i systemet.