Han valgte bort klasserommet for å bygge kunstig intelligens

Det summer svakt fra datamaskinen foran ham. Skjermen fylles av kode i raske linjer, som om den hele tiden er på vei et annet sted. Han lener seg frem, stopper, retter, klikker videre. Det finnes ingen ringeklokke her, ingen faste pauser. Bare arbeid og stillhet.

 Han virker vant til rytmen. Konsentrasjonen brytes sjelden. Når den gjør det, er det for å forklare noe, ikke for å hente kaffe eller sjekke mobilen. Det er lett å glemme alderen hans når han snakker, helt til han selv nevner den – eller til kontrasten mellom ansiktet og ansvaret blir for tydelig til å overse.

– Jeg har alltid hatt et litt turbulent forhold til skolen, sier han.

 Han sier det rolig. Nesten som en konstatering, ikke en klage.

Han gikk studiespesialisering med samfunnsøkonomi på Oslo Handelsgymnasium. Han forteller at han trivdes sosialt, hadde venner og et godt miljø rundt seg. Det var ingen konflikt som drev ham ut. Ingen dramatikk som tvang ham bort.

 – Jeg har alltid hatt det ganske bra på skolen. Men det ble for lite utfordringer. Jeg kjedet meg.

Et hode som trengte mer

 Allerede som barn opplevde han å ligge foran de andre faglig. Det som først ble sett på som en fordel, ble etter hvert et problem.

– Jeg var tidlig ute. Og når du ikke får nok utfordringer, begynner du å miste interessen sier Bingen.

Rundt 9.–10. klasse ble følelsen tydeligere. Skolen ble noe han «gjorde», ikke noe han hentet energi fra.

– Jeg trengte å stimulere hodet med noe mer avansert. Jeg trengte å bruke hele hjernen min.

Parallelt vokste interessen for business og teknologi. Han lærte seg å utvikle programvare da han var rundt ni–ti år gammel, samtidig som han fulgte undervisningen som alle andre. Det var aldri et enten–eller, men etter hvert ble det et spørsmål om prioritering.

– Jeg har alltid hatt en slags gründerånd.

Han sier det uten store fakter, men det er tydelig at denne drivkraften har styrt mange av valgene han har tatt og dem han har valgt bort.

En bedrift før han ble tenåring

 Som tiåring startet han sin første bedrift. En nettbutikk som solgte mobildeksler med custom design.

– Jeg bygde nettsiden selv, tok kontakt med en fabrikk i Kina og kjøpte varmepresse.

 Folk lastet opp bilder på nettsiden. Han trykket dem på dekslene og sendte dem ut. Et halvt år senere solgte han bedriften for 50 000 kroner.

 – Og så ble det kjedelig forteller han.

 Deretter startet han et tannblekingsmerke. Dialog med Mattilsynet, godkjenninger, struktur og drift. Også dette prosjektet ble avsluttet.

 – Når jeg når et mål, setter jeg lista på nytt. Jeg trenger hele tiden noe mer krevende.

 Software ble neste steg. Ikke bare fordi det var mer interessant, men fordi det var vanskeligere.

 – Skaleringsmulighetene er mye større. Og det er mer krevende mentalt sier Bingen.

 Beslutningen som måtte tas

 Tanken om å slutte på videregående vokste frem sommeren før Vg1. Den lå der som en uro i bakhodet, før den ble konkret i dagene før skolestart.

– Jeg måtte høre hva mamma og pappa tenkte. Det er jo en tung beslutning.

Han beskriver en periode med mange tanker. Frykt for å bli dømt. Frykt for å velge feil vei. Ikke minst frykten for å gjøre et valg det ikke var mulig å angre.

– Man tenker jo: «Oi, kanskje det ikke er noen vei tilbake.»

Foreldrene var støttende. De kjente ham og hadde fulgt utviklingen over tid. Samtidig var de tydelige på at valget måtte være gjennomtenkt.

– De spurte hva planen var. Hva jeg gjør hvis det ikke går.

 Han forsøkte først å finne en løsning med skolen. Han tok møte med rektor og ba om tilpasninger: mer frihet, eget tempo, mulighet til å ta fag ved siden av som en form for sikkerhetsnett.

 Svaret var nei.

 – Da ble valget ganske enkelt.

 Sekundet etterpå

 Følelsen etter beslutningen var todelt.

 – Det føltes jævlig befriende, et sekund.

 Så kom tvilen.

 – «Hva faen har jeg gjort nå?»

 Han beskriver en kort, intens uro. En frykt for hvordan valget ville påvirke fremtiden. Stillheten etterpå ble ikke tom, men full av spørsmål.

 – Samtidig kjente jeg på friheten. Nå fikk jeg tiden til å gjøre det jeg faktisk ville.

 Et sikkerhetsnett i arbeidslivet

 Han startet å jobbe med en gang. Samtidig hadde han et sikkerhetsnett. Sommeren før hadde han blitt kjent med folkene i markedsføringsbyrået ECM.

På kontoret jobber han lange dager med utvikling av AI-løsninger og programvare.

– De sa at jeg kunne sitte på kontoret og jobbe med dem.

 For ham ble det avgjørende.

 – Det er noe helt annet enn å sitte alene og grinde sier han.

 Han beskriver fellesskapet som viktig, både faglig og mentalt. Å møte opp på et kontor hver dag gir struktur i en ellers fri hverdag. Det gir også en følelse av ansvar.

 – Når du jobber med voksne som forventer noe av deg, skjerper du deg.

 Med på AI-bølgen tidlig

 Interessen for kunstig intelligens startet lenge før det ble allemannseie. Allerede i 2020–2021 var han blant de første beta-testerne til OpenAI.

 – Den gang var det skikkelig dårlig. Hvis du skrev på engelsk, kunne den svare på russisk.

 Han mistet likevel ikke interessen.

 – Jeg så potensialet sier Bingen.

 Da ChatGPT senere ble lansert, hadde han allerede flere års erfaring med teknologien – erfaring mange voksne først fikk langt senere.

 Produktet Dara

 I dag jobber han med Dara, en app som tar opp møter, transkriberer dem og lager strukturerte sammendrag.

 – Møter er der kunnskapen i et selskap ligger forteller han.

 Ambisjonen er å samle informasjon på ett sted og gjøre den søkbar, forståelig og nyttig. På sikt vil han integrere flere verktøy og bygge en helhetlig oversikt over arbeidshverdagen.

 – Dette er bare starten.

 Risiko, ansvar og alder

 Han jobber ofte fra han står opp til han legger seg. Noen ganger hele natten.

 – For meg er det gøy.

 Frykten er der, men styrer ham ikke. Han vet hvilke alternativer han har hvis prosjektet stopper opp.

 – Jeg vet hva jeg kan. Og hvis det ikke går, kan jeg få jobb. Jeg har fått tilbud allerede.

 Han er klar over at valget hans skiller seg ut. At historien lett kan bli brukt som eksempel.

 – Dette er ikke for alle. Og det burde det heller ikke være.

 «Dette er diplomet mitt»

 Han savner ikke russebuss eller klasserom.

– Jeg føler jeg har vokst forbi det.

 Den største misforståelsen om å droppe ut, mener han, er at et vitnemål er eneste vei videre.

 – Produktene jeg lager er diplomet mitt.

 Han blir stille et øyeblikk før han avslutter. Ser tilbake på skjermen. På arbeidet som venter.

 – Dette er mitt valg. Akkurat nå er dette riktig.