Når rytmen samler byen

Tre menn i frakk stopper et øyeblikk i døråpningen. De ser mot lyset fra lokalet før de trekker jaktene tettere rundt seg og går inn. Lukten av parfyme, ull og øl blander seg i rommet.

På dansegulvet står en kvinne i rødt, vidt skjørt. Hun beveger seg selvsikkert i takt med bassen. Rundt henne nikker folk i rytme, noen med lukkede øyne, andre observerende fra kanten. Utestedet “Dattera til Hagen”, Foto: Pernille Rukke

- Jeg kan ikke danse, sier en av mennene lavt til vennene sine.

Ti minutter senere står han midt på gulvet. Skuldrene er løsere, bevegelsene større. Små, forsiktige steg har blitt til rytmiske bevegelser. En gruppe studenter ved siden av ham klapper i takt til latinrytmer. Ved baren følger flere med fra mobilskjermene sine, før også de glir inn i mengden.

Språkene blander seg: norsk, engelsk, spansk og somali. Det er tett, men ikke anspent. Fremmede står skulder mot skulder uten å kjenne hverandre - ennå.

Allerede her viser noe av det som kjennetegner klubbkulturen i Oslo seg: Det handler mindre om hvem du er, og mer om hvordan du beveger deg i rommet.

Oslo – sosialt delt i hverdagen

Oslo er en by med stort mangfold, men samtidig tydelige sosiale skiller. Ifølge data fra Statistisk sentralbyrå (SSB) hadde nær 38 prosent av Oslos befolkning innvandrerbakgrunn eller var norskfødte med to innvandrerforeldre i 2024. Andelen er, og har vært, høyere i bydeler som Gamle Oslo og Grünerløkka enn i vestlige bydeler som Frogner og Vestre Aker. I enkelte østlige områder er mer enn halvparten av innbyggerne med innvandrerbakgrunn.

Også levekårene varierer. Tall fra SSB viser at inntekt, utdanning og bruk av sosialhjelp har klare forskjeller mellom øst og vest. Bydeler i øst har generelt lavere gjennomsnittlig inntekt og høyere andel husholdninger som mottar støtte enn vestlige bydeler.

Til tross for slike sosiale skiller, ser dansegulvet i kveld ut til å fungere som en arena hvor disse linjene viskes ut.

Sam Seifnia: – Musikk er sosialt, ikke bare lyd 

Bak miksebordet står DJ Sam Seifnia (25) og justerer volumet mens han observerer rommet.

- Når folk går på klubb er de egentlig ikke der for å høre på meg, sier han,- de er der for opplevelsen, for fellesskapet.

Han legger vekt på at det er rom for alle:

- Mange steder fungerer som et sosialt samlingspunkt. Alkohol gjør folk mer åpne. De prater med fremmede de ellers ikke ville snakket med.

For ham er musikksammensetning viktig:

- Oslo er delt musikalsk også. Østkanten liker ofte mer urban musikk som afrobeat, mens vest foretrekker house. Jeg spiller mest i vest, men prøver å blande for å treffe flere deler av publikum. Latin house, afro house, litt remix – det gjør det interessant for flere typer mennesker.

Han beskriver også hvordan kvelden utvikler seg:

- Det finnes ingen fast regel for når folk begynner å danse. Noen starter før midnatt, andre venter. Men om du treffer rytmen, så danser alle sammen – uansett hvem de er eller hvor de kommer fra.

Noen øyeblikk berører publikum mer direkte:

- En gang spilte jeg "I Could Be the One" av Avicii. En person begynte å gråte midt på gulvet. Da skjønner du at musikk ikke bare er underholdning - den kan berøre.

Rekonstruksjon

Lyset i lokalet er dempet, og klokken nærmer seg halv ett. DJ Sam Seifnia lar overgangen gli uoppmerksomt fra afro house til de første synthtonene i I Could Be the One. En gjenkjennelig allsang sprer seg fra midten av gulvet.

Midt blant danserne står en ung kvinne med hånden løftet over hodet. Først synger hun med, lavt. Så høyere. Rundt henne hopper folk i takt. Når refrenget treffer, lukker hun øynene. Skuldrene begynner å riste.

- Jeg så det med én gang, forteller Seifnia senere.

Kvinnen tørker ansiktet med baksiden av hånden, men tårene fortsetter å renne. En venn legger armen rundt henne. Hun ler gjennom gråten, peker opp mot DJ-boksen og roper noe uklart som overdøves av bassen.

Fra miksebordet følger Seifina med. Han lar låten spille helt ut.

- Det var ikke trist gråt. Det var sånn … utløp, sier han.

Da siste refreng toner ut, jubler publikum. Kvinnen blir stående et øyeblikk, før hun trekker pusten dypt og begynner å danse igjen.

Frida Olsen: – Her er det mindre oppstilt

Frida Olsen (21) står med et glass vann i hånden. Hun bor på Torshov og beveger seg ofte mellom ulike utesteder i byen.

- Her er det mindre oppstilt, sier hun og ser utover rommet.- Folk går ut for musikken og stemningen, ikke for å bli sett.

Hun peker mot en gruppe som nettopp har begynt å danse sammen.

- Det er mer blandet. Studenter, folk som jobber, folk med ulike bakgrunner. Du merker at det ikke er én type som dominerer.

Mens vi snakker, blir hun avbrutt av en venn som drar henne med ut på gulvet. Hun ler, setter fra seg glasset og forsvinner inn i mengden.

- Det starter ikke alltid med smalltalk, roper hun tilbake.- Det starter ofte med dansen.

Bak baren: – Folk går sjelden hjem alene

Bak baren står bartender Markus Hansen (26) og fyller glass med vann og iskald øl, samtidig som han følger blikket til danserne.

- Folk kommer ofte i små grupper, sier han, – men går sjelden hjem med bare de de kom med.

Han har sett hvordan rommet påvirker samtalene:

- Når dansegulvet fylles, starter samtalene etter hvert. Det blir annerledes enn steder hvor alle sitter ved bordene sine. Her finner folk hverandre gjennom musikk og dans.

DJ-en skrur ned lyden et øyeblikk. Folk jubler før neste låt starter. Gulvet fylles raskt igjen.

Utenfor er Brugata stille, og snøen ligger langs fortauet. Inne er rommet tettpakket med mennesker i ulike typer klær: sneakers og hettegensere, dressjakker og glitter.

Mannen som sa han ikke kunne danse står fortsatt der. Nå beveger han seg mer selvsikkert i takt med rytmen.

I noen minutter spiller det ingen rolle hvor i byen de kommer fra.

De følger bare rytmen sammen.

En-to-tre.Fem-seks-sju.

Skrevet av: Pernille A. Rukke