Bak linsa

Trikk 17 stanser med et lavt brak. Dørene glir opp. Anna og Alisha går på med raske steg og hendene fulle av utstyr. Trikken glir sakte videre gjennom gatene i Gamle Oslo. Kameraer, stativ og mikrofoner ligger stablet mellom dem. Rullingen av trikken blandes med summingen fra andre passasjerer. De to studentene diskuterer planene for opptaket: hvilke bilder de vil bruke, og hvilke vinkler som kan få frem Michelles fortelling.

Jentene beveger seg oppover det vårtørre fortauet, stegene raske, men rytmiske. Bygget de nærmer seg har store, lyse vinduer som reflekterer ettermiddagslyset. I vinduskarmen skimtes kopper, vaser og små figurer i ulike fargepaletter, stille vitner om det som skapes innenfor.

Døren åpnes, og en varm bris treffer ansiktene deres. Rommet er fylt av keramikk i alle former og størrelser. Noen sitter konsentrert ved dreieskiver, andre rydder eller flytter på ting.

Det tar ikke lang tid før Anna og Alisha pakker ut utstyret sitt. Kameraer, stativ og mikrofoner finner sine plasser, og rommet fylles av små bevegelser og oppgaver. Anna tar ansvar for kameraet, mens Alisha tester lydnivået. Lyden av klikkende stativ, glidende kabler og dempede instruksjoner fyller rommet. Selv om konsentrasjonen er høy, glipper små kommentarer og latter ut. En påminnelse om at det å skape ikke bare er fokus, men også lek og glede.

– Lyd går.

 – Kamera går.

 – Action.

Hender og historier

Michelle sitter i vinduskarmen, omgitt av kopper, skåler og vaser hun har laget tidligere. Hun har drevet med keramikk i snart to år. I hånda holder hun en svart- og hvitmønstret kopp hun har laget selv. Vinduet bak henne gir et gjenskinn av rom det behagelige rommet, og dampen fra teen i koppen stiger stille opp mellom hendene hennes. 

– Jeg liker å lage det kroppen har lyst til å lage, sier hun. 

Stilen hennes er vanskelig å sette i én bås. Noe går i mørke toner, andre ting er mer lekne i uttrykket. Hun liker å eksperimentere med nyanser, kontraster og dynamikk. Keramikk startet som en hobby, men har etter hvert blitt en viktig del av hverdagen hennes. Timer foran dreieskiven forsvinner fort når leiren først begynner å ta form.

– Jeg er litt redd for at hvis det blir for stort og seriøst, så kan det ta vekk gleden, sier hun.

– Hvis man skal gjøre noe kreativt til noe mer, går nesten alt til andre ting. Økonomi, systemer, organisering. Kanskje 90 prosent av tiden. Og så er det bare litt igjen til faktisk å sitte ned og skape.

Drømmen er enkel: å kunne fortsette med keramikk og kanskje få igjen litt av pengene hun har brukt på det. 

– Jeg har fått inn noen bestillinger via Instagram. Er fint å tjene litt på det. Men jeg liker også at det bare er en hobby, sier hun. 

På Instagram legger hun ut bilder av det hun lager, lav terskel, uten for mye press.

– Med en gang det blir mer alvorlig, kan det også bli mer stress og perfeksjonisme.

– Akkurat nå lever jeg egentlig litt drømmen allerede, sier hun og snur koppen sakte mellom hendene.

Anna og Alisha beveger seg rundt henne, følger lys og vinkler, justerer kamera og lydnivå. De fanger ikke bare resultatet, de dokumenterer prosessen, rytmen og følelsen i hendene hennes.

Av jenter, for jenter

Anna og Alisha, sammen med flere andre jenter, startet Fille Film for å styrke hverandre som jenter i en bransje som domineres av menn. Ideen er å skape et trygt rom der de kan prøve og feile, utforske ideene sine og fortelle historier de selv brenner for.

– Vi ville lage et sted hvor vi kan gjøre det vi har lyst til, sier Anna, – og hvor andre jenter kan føle seg komfortable med å skape.

Prosjektet inviterer ikke aktivt bort gutter, men fokuserer på å samle jenter som støtter hverandre. Frem til nå har de laget dokumentarer med kvinner som hovedpersoner, men planen er å utforske flere ideer og sjangere. Alt med en tydelig estetikk og en personlig tilnærming.

Valget av Michelle som dagens motiv var tilfeldig, men perfekt. Anna og Alisha så likheter i situasjonen hennes: ønsket om å skape, blandet med stress over praktiske og økonomiske utfordringer, og gleden ved å forme noe med hendene.

– Vi kjenner oss igjen i mye av det hun gjør, sier Anna. Planlegging, stress, å balansere alt – å faktisk leve mens man driver med noe kreativt. Det er ikke bare å lage kopper eller film, det er å lære livet, sier hun.

 – Vi vil vise at det går an å skape noe som føles ekte og meningsfullt. Samtidig som vi filmer Michelle, lager vi også vår egen historie,  om å skape og utfordre oss selv.

Når opptaket er over, pakker Anna og Alisha sammen utstyret. Kameraene ligger trygt i baggen, og de går lette, men slitne, nedover den mørklagte gaten mot 17-trikken. Dagens prosjekt henger i luften. Lys, klikk og leire har satt spor i både hendene og tankene deres.

Trikken venter, og mens hjulene ruller videre gjennom Gamle Oslo, reflekterer de over dagen. Historien om Michelle har vist både utfordringene og gleden ved å skape. Å fortelle, forme og filme. Alt henger sammen i en rytme som fortsetter lenge etter at kameraet slår av.