Kamp om plassene

St. Hanshaugen er en bydel med trange gater, høye bygårder og mange beboere – men få parkeringsplasser. For mange med bil er beboerparkering helt avgjørende i hverdagen. Likevel er ikke alle fornøyde med hvordan ordningen fungerer.

Sliter med å finne beboerparkering: – Har blitt relativt håpløst

Ingrid Bønes bor på St. Hanshaugen i Oslo og har beboerparkering i området. Tidligere hadde hun privat parkeringsplass i bygget sitt, men den ble byttet ut. 

– Den var grusomt trang, så jeg gikk over til gateparkering i stedet, forteller hun.

Men gleden var kortvarig. Tilgjengeligheten på beboerparkering har blitt stadig dårligere, mener hun. Et av de største problemene er fjerningen av plasser i Ullevålsveien, som følge av utbygging av opphøyde sykkelveier. 

– Det er elendig. Det har blitt altfor få plasser. Jeg sykler selv, men hater de nye sykkelveiene, sier hun.

Mangelen på parkering påvirker også hvordan hun bruker bilen.

– Jeg unngår å bruke bilen på kvelden, for da vet jeg at det blir vanskelig å finne plass når jeg kommer tilbake. Det har blitt relativt håpløst, sier Bønes.

 – Jeg vurderer å flytte på grunn av parkeringen

Ingrid Bønes er kritisk til både prisen og tilgjengeligheten på beboerparkering i sitt nabolag på St. Hanshaugen. Hun betaler 6200 kroner i året for ordningen – noe hun mener ikke står i stil med tilbudet. 

– Det er latterlig, spesielt når det er så få plasser og de i tillegg gir noen av dem bort til private firmaer. De kan jo ikke garantere plass, sier hun.

Likevel ser hun ikke noe alternativ.

– Jeg har ikke noe valg. Det er grusomt dyrt, men jeg trenger bilen, sier hun.

Bønes mener ordningen er rettferdig sammenlignet med for eksempel gjesteparkering, men har tydelige forslag til forbedringer:

– De burde senke prisen og slutte å gi bort plasser til bildelingsfirmaene. Det er trangt nok som det er.

Hun har ikke vurdert å kvitte seg med bilen, men parkeringssituasjonen har likevel fått konsekvenser.

– Jeg har faktisk vurdert å flytte. Jeg prøver å sykle til jobb, men det blir veldig langt, sier hun.

Når det gjelder miljøvennlige transportløsninger, støtter hun utviklingen – i teorien.

– Det er et bra kollektivtilbud i utgangspunktet, og jeg bruker det som regel. Men til og fra jobb tar det altfor lang tid, sier hun.

Dårlig merking og snø-kaos koster parkeringsplasser

Esther Myrebøe er en aktiv bruker av beboerparkering i området rundt Akersveien, og hun har to tydelige forslag til forbedringer.

– Det burde vært markerings-striper på bakken, slik det er på kommunale betalingsplasser. Nå er det kun skilt som viser hvor beboer-parkeringen starter, og det fører til dårlig utnyttelse av plassen, sier hun.

Ifølge Myrebøe blir det ofte stående biler med for mye mellomrom, noe som i praksis gjør at én eller flere plasser forsvinner – selv om det ikke nødvendigvis skyldes dårlig parkering, men snarere at man må forholde seg til bilen foran.

– Med oppmerkede plasser ville det vært lettere å parkere tett og effektivt. Langs Akersveien ser jeg at det ofte går tapt plass til flere biler på begge sider av gaten, sier hun.

Et annet stort problem oppstår om vinteren.

– Det måkes ikke i det hele tatt. Når snø og is hoper seg opp, forsvinner minst en tredjedel av plassene. I tillegg blir det vanskelig å lukeparkere, og mange ender opp med skader på bilen, sier hun.

Hun påpeker også at snøen gjør at bilene står lenger ut i veibanen, noe som kan skape utfordringer for blant annet utrykningskjøretøy.

– Det handler ikke bare om komfort, men også om sikkerhet og framkommelighet, avslutter Myrebøe.

– Vi betaler for plasser vi ikke får bruke

Vidar Edvin Lejk Steigen reagerer på det han kaller en urettferdig omfordeling av parkeringsareal i St. Hanshaugen.

– Når kommunen gir beboer-plasser til bil-deling, lading og byggearbeidere, betaler vi for noe vi ikke får, sier han.

Han mener ladestasjoner og bildelingsplasser heller burde plasseres i to-timers soner eller områder med mindre press – et syn som også deles av beboer Ingrid Bønes.

– I tillegg selges det flere beboerbevis enn det finnes plasser. Det gir mer bilkjøring og frustrasjon – ikke mindre, sier Steigen.

Han etterlyser også bedre dialog:

– Endringene skjer uten at vi blir spurt. Det skaper motstand og avstand, avslutter han.