Tverrfaglig samarbeid:
Nye retningslinjer for hjemmedød i Gamle Oslo

I dag dør rundt 15 prosent av nordmenn i hjemmet. Det har skjedd en økning i denne andelen de siste årene, men sammenlignet med andre land i Europa, og historisk sett, er tallet svært lavt. 

Hva inneholder retningslinjene?

Retningslinjene inneholder konkret informasjon om rollefordeling og hvordan det tverrfaglige samarbeidet foregår, samt instrukser på legemidler, lindring og samtaler. 

Retningslinjene tydeliggjør hvilken instans som har ansvar for de ulike aspektene, og skal bidra til at helsepersonell enklest mulig skal kunne finne frem til svar på prosedyrer og rutiner. 

I 2021 gjennomførte Fransiskushjelpen en undersøkelse, hvor det kom frem at over halvparten av den norske befolkingen har ønsker om å få dø hjemme. 

Bydel Gamle Oslo ved Enhet helse og hverdagsmestring (EHH) ønsket å gi flere innbyggere mulighet til å innfri dette ønsket. På bakgrunn av dette ønsket og nasjonale føringer fra Helsedirektoratet og NOU rapporten 2017:16 "På liv og død - Palliasjon til alvorlig syke og døende", startet bydelen arbeidet med "Retningslinjer for palliasjon i livets sluttfase".

Tiltaksplanen er utarbeidet av EHH i samarbeid med Fransiskushjelpen, Lovisenberg Diakonale sykehus, bydelsoverlegen og fastlegene.  

Så behov for konkretisering

Blant annet er kreftkoordinator Liv Inger Myrbostad Stokvold og enhetsleder for EHH Vibeke Mathiesen to av de som har stått i bresjen. Sammen har de vært med på det pionerende initiativet: Gamle Oslo er nemlig den eneste bydelen i Oslo kommune med retningslinjer for hjemmedød.

– Vi så et behov for å formalisere samarbeidet mellom de ulike samarbeidspartnerne som settes i sving når en innbygger ønsker å dø hjemme. Dette inkluderer lokalsykehuset Lovisenberg, fastlegene i bydelen, Fransiskushjelpen og hjemmetjenesten. Retningslinjene er basert på en bred tverrfaglig enighet om hvordan vi skal samarbeide om palliasjon, forteller Mathiesen.

– Palliasjon er et stort fagfelt og vi har lagt ned mye arbeid i dette. Retningslinjene er en form for oppskrift for fastleger, hjemmetjenesten og andre involverte parter for å kvalitetssikre tilretteleggingen for hjemmedød, supplerer Stokvold.

I tillegg til å tilrettelegge for et mer sømløst samarbeid mellom partene, var også et av hovedmålene å trygge de ansatte i hvordan en hjemmedød skal håndteres og gjennomføres. 

– Det kan være utfordrende å være på jobb hjemme hos en pasient som er døende, og det å ha en "oppskrift" på hvordan en hjemmedød skal foregå skaper trygghet for både pasienter og helsepersonell, påpeker Stokvold.

Lang erfaring som sykepleier

Kreftkoordinator Liv Inger Myrbostad Stokvold er utdannet kreftsykepleier, og har jobbet over 25 år på sykehus. Hun har alltid visst hun skulle bli sykepleier. Etter lang tid i spesialisthelsetjenesten ville hun bytte beite. Liv Inger ville ta det palliative ut i bydelen, nærmere bestemt i hjemmet. Dermed tok gikk hun over til stillingen som kreftkoordinator i bydelen i 2019. 

En typisk arbeidsdag for Liv Inger starter med morgenrapport fra hjemmesykepleien. Størsteparten av dagen tilbringer hun ute hos brukerne. Unikt for Liv Ingers stilling er at hun bruker mye tid til samtaler for å skape trygghet omkring hjemmedød, til tross for stort arbeidspress og mange pasienter.

– Jeg møter ofte pasientene tidlig i palliativ fase, det er ikke bare iterminalfasen bydelen er til stede. Noen innbyggere er våre pasienter i flere år. Jeg blir ofte godt kjent med dem.

Liv Ingers største motivasjon er det mellommenneskelige elementet i jobben. Hun er også svært faglig interessert, men påpeker at det som setter mest spor i henne er menneskene hun møter.

– Jeg er så takknemlig for jobben min, og alle menneskene jeg møter som slipper meg inn i livet sitt. Den største gaven for meg er å kunne være med på å gi livskvalitet den siste levetiden, både for pårørende og pasient.

Forventningsavklaring og retrospeksjon

Liv Inger har gjennom flere år som sykepleier sett et behov for bedre retningslinjer og rutiner for samhandling og tilrettelegging for hjemmedød. Hun tok initiativ til dialog om utfordringene med blant andre avdelingsoverlegen på Lovisenberg Lindring og Livshjelp. Slik startet prosessen med "Retningslinjer for palliasjon i livets sluttfase". 

I dag er hun svært fornøyd med å ha dette rammeverket på plass, slik at helsepersonellet blir gitt tilstrekkelig med kompetanse og er trygge i jobben de gjør. 

Videre forteller kreftkoordinatoren om en ekstremt givende arbeidshverdag. I og med at Liv Inger tilbringer mye av sin tid hos brukerne, er det bra tilrettelagt for å ha det hun kaller "de gode samtalene":

– Pasienter og pårørende har en "forhåndssamtale". Her avklarer vi forventninger og snakker om hva som er viktig for brukeren i tiden fremover. Har de noen spesielle ønsker? Hva med eventuelle pårørende, hvilke forventninger og tanker har de? Dette er viktig å avklare.

Å møte brukernes bekymringer

Liv Inger forteller at brukerne ofte i støttesamtaler ikke er så bekymret over hva som skjer etter at de dør, men mange tendenserer heller til å engste seg for smerte og lidelse før de dør. Bekymringer om å være til bry for de rundt seg og bli pleietrengende går også igjen hos de som går livets siste fase i møte.

– Noe av formålet med samtaler som dette er å gjøre pasienten og pårørende kjent med støtteapparatet som finnes for dem. Vi kan ikke garantere å innfri alle ønsker, men vi vi lover å gjøre vårt beste.

Mange mennesker vil i møte med døden ha behov for å oppsummere livet sitt.

– Det er viktig å fange de øyeblikkene hvor det behovet melder seg. Jeg kjenner på ydmykhet og takknemlighet for at jeg ofte får anledning til å være tilstede for pasienten i slike situasjoner.

Manglende psykologdekning

Imidlertid påpeker kreftkoordinatoren at det ved henvisning til psykolog tar 3-6 måneder å få bistand.

– Dette er ofte ikke forenelig med tidsforløpet for en pasient i siste fase av livet. Alternativet er samtaler med prest, som er et fantastisk fint alternativ, men ikke alltid det brukeren ønsker. Og ikke alle brukere som har behov for å prate har ønsker om å møte en prest. 

Trygget sykepleierstudent

Denne tirsdagen følger sykepleierstudent Aleksander Haugen Trogstad (23) med kreftkoordinatoren på jobb. Han var tilstede under et foredrag hun holdt for sykepleierstudentene ved OsloMet om palliasjon, og ble umiddelbart engasjert: 

– Liv Inger brenner for jobben sin, og tematikken hun snakket om var så spennende at jeg tok tak i henne og spurte om jeg kunne få følge henne på jobb. 

Trogstad understreker viktigheten med et slik rammeverk som Gamle Oslo har fått på plass, og hvor viktig det er for hans del for å ha trygghet i jobben sin som sykepleier.

– Det er enormt betryggende å ha klare retningslinjer, og et oppslagsverk å se til i tilfelle hjemmedød. Det er også veldig fint å se at det er så stort pasientfokus, og at pasientenes behov er i sentrum.