Det sentrale tannhjulet i Rødt
På partikontoret til Rødt er det sjelden stille. Midt i dette tidvis uoversiktlige landskapet i Storgata står Martine Dahle Huse, kontorlederen som sørger for at alt henger sammen.
Forgjengeren til partiet bar det illevarslende navnet Arbeidernes Kommunistparti (AKP m-l). Det slo dårlig an i norsk politikk, tilsynelatende både blant
arbeidere og kommunister. Partiet og dets valgfront, Rød Valgallianse (RV),
oppnådde aldri mer enn 1,7 prosents oppslutning i stortingsvalg, selv om Erling
Folkvord satt Stortinget med direktemandat fra Oslo i stortingsperioden 1993 til 1997.
I 2007 slo Arbeidernes Kommunistparti (AKP m-l),
Rød Valgallianse (RV), ungdomsorganisasjonen Rød Ungdom og flere mindre
organiserte stemmer på venstresiden seg sammen og dannet det politiske partiet Rødt,
og siden har pilene pekt oppover.
I dag har partiet ni representanter i nasjonalforsamlingen. Med økende medlemstall og valgoppslutning, trengs mer og mer personale, og det
er her behovet for en god kontorleder kommer inn.
Carl I. Hagen tente min politiske glød
Hvordan ender man opp som kontorleder for Rødt, egentlig? Martine Dahle Huse sitter
ikke på fasiten, men mener at det er viktig å være glad i system og orden.
Men det politiske engasjementet derimot, det var det var Carl. I Hagens utspill om at alenemødre er snyltere som tente. Martine har nemlig selv vokst opp med en alenemor.
– Det utsagnet vekket mye harme i meg, samtidig som jeg så at moren min tok
dette hardt. Vi rant aldri over med penger, og moren min var absolutt ingen
snylter. Man skal sparke oppover, ikke nedover, synes jeg!
Martine mener at den sosiale mobiliteten i landet er blitt
mindre siden hennes oppvekst på 80-tallet. Hun har en bakgrunn fra ti år med
bistandsarbeid, blant annet fra deler av Afrika, og der så hun hvor
skeivfordelt mulighetene kan være. Denne utviklingen må stagges, og hun mener
at Rødt gjør mye godt arbeid i den sammenheng.
– Flere aviser melder stadig vekk om at så mye
som to av tre på listen over Norges 400 rikeste er arvinger. Da er det noe som
skurrer med tanke på arv av penger og makt, sier Martine samtidig som hun rynker på
pannen.
Som kontorleder for et parti med rundt 15 000 medlemmer, består jobben mye i å være et knutepunkt og koordinator for resten av partiet.
Det kommer inn mange e-posthenvendelser og telefonsamtaler som skal til andre,
da må man være behjelpelig ovenfor de som tar kontakt, forklarer Martine. I tillegg til et bredt utvalg administrative oppgaver, har hun også overordnet
ansvar for den praktiske driften av kontoret samt som bidragsyter i flere
strategiske prosesser, noe som gjør hverdagen variert og spennende.
– Jobben min er på mange vis å sørge for at det er god flyt på kontoret, og at
man har muligheten til å gjøre det man skal og vil her inne, utdyper Martine.
På dager som ikke er like morsomme og kanskje til og med direkte tunge, trøster
Martine seg med at hun har veldig fine kollegaer, og understreker
ettertrykkelig at quizen deres i lunsjpausene er direkte
avhengighetsskapende.
Gjennom intervjuet flikker blikket hennes mellom intervjueren og skjermene på
kontoret. Ikke av usikkerhet eller kjedsomhet, men fordi det hele tiden er noe
å fikse. Telefoner ringer, ringeklokken plinger og lyden av mottatte e-poster
kan høres selv når man er andre steder enn kontoret hennes.
Nå eller aldri
Hun stopper litt opp, retter på en bunke papirer og
trekker frem en dag der hun virkelig følte at mye stod på spill:
På valgdagen i 2021 står partiet til knes i henvendelser fra usikre velgere. Alle spørsmålene føles like viktige, fordi sperregrensa er
innenfor rekkevidde. Den ene henvendelsen etter den andre renner inn, og det er langt mellom «ja/nei»-spørsmålene.
Potensielle velgere har spørsmål om konkret politikk, flere av henvendelsene
gjelder ganske små nisjer. Martine sitter på hjemmekontor på grunn av sykt
barn, men pulsen hennes er høy, fingrene slår mot tastaturet i en kamp mot klokka. Det
jobbes så hardt at kaffen hun satte ned ved siden av seg på kjøkkenbordet for 20 minutter
siden har rukket å bli kald.
– Det var litt sånn «nå eller aldri»-følelse, og så gikk det! Vi ble første
parti til å bryte sperregrensen siden den ble innført, forklarer Martine litt
andpusten, som om følelsen av valgdagen i 2021 fortsatt sitter i kroppen.
Rødt ble det første partiet til å bryte sperregrensen siden den ble innført i
1989. Alle partier som var med på å opprette og vedta
sperregrensen, var allerede representert på Stortinget og hadde høyere
oppslutning enn 4 prosent.
Flere parti som kjemper mot sperregrensen mener at
dette er et demokratisk problem og mange av dem mener at sperregrensen bør
enten fjernes eller justeres kraftig.
Også Rødt mener at sperregrensen må senkes, selv om de selv har passert den.
Et parti som har vært lite og nå har blitt mye større, kan oppleve en del
voksesmerter, sier Martine. Hun utdyper at når man før var en mye mindre stab
og mange færre ansatte, var det mye lettere å hjelpe hverandre med småting her
og der.
Nå har partiet passert 15 000 medlemmer og har rundt 50 ansatte eller
valgte i lønna verv, samt de tidligere nevnte 9 stortingsrepresentantene.
Det
sier seg selv at det blir vanskelig å hjelpe folk med småting om det ikke
allerede er en type oppgave man er ansatt for å utføre, samtidig som hun
understreker at de er flinke til å minne hverandre på dette.
TikTok stjeler både strøm og nattesøvn
Også administrativt ansatte i politikken har formeninger om politikk. I Martine
sitt tilfelle står miljøpolitikken sentralt. Hun er svært kritisk til det høye
energiforbruket i landet og mener vi må prioritere annerledes. Hun gremmes når
hun tenker på hvor mye av landets strøm som forsvinner til TikTok og diverse
kunstig intelligens.
– Hva er det som faktisk gjør oss glade, å scrolle på TikTok til langt på natt, eller
naturen? spør hun retorisk.
Det er tydelig at miljøpolitikk er en hjertesak for Martine. Når temaet kommer
opp setter hun seg tydelig lengre ut på stolen, og den ene hånda knytter seg av
anspenthet.
Hun ser tilbake på skjermen før hun smiler kort. Det er alltid noe å fikse.
Og kanskje er det nettopp det som er Martines jobb i politikken: ikke lange
taler fra talerstolen i rom fylt til randen med ivrige lyttere, men å finpusse
på detaljer som gjør nettopp slike møter mulig å gjennomføre i det hele tatt.