Kvinnelige filmskapere på Løkka: – Det rører på seg igjen

I og rundt Grünerløkka sitter noen av kvinnene som nå er med på å forme norsk film og TV. De jobber fra produksjonsselskaper, på sett, i klipperom, på kaféer og hjemme mellom barnepass, manusutvikling og finansieringsrunder. De beskriver ikke en bransje som plutselig er blitt enkel. Men de beskriver en bransje der det finnes mer rom enn før, og der kvinner i større grad enn tidligere både tar plass og blir satset på.

Regissør og serieskaper Emilie Beck er blant dem som merker en endring.

– Det har vært noen tøffe år for film- og TV-bransjen, og det har vært nedgang nå i noen år, men det virker som det har blomstret opp flere produksjoner nå i 2026, sier hun.

Beck har valgt å fortsette samarbeidet med Fenomen i Mølleparken, og peker på tillit som noe av det viktigste i et miljø der mye står og faller på hvem som tør å satse.

– De tok en sjanse på meg og mitt prosjekt med Flukten fra Bolivia, noe jeg er veldig takknemlig for. Det gjør også at det er en stor tillit mellom oss, og et godt sted å være fordi vi også har vært gjennom «krigen» sammen og skapt en TV-serie.

Samtidig er hun tydelig på at den som er ny i bransjen, ikke møter noen lett dør inn.

– Det er definitivt vanskeligere å få prosjekter opp og frem fordi det er flere om beinet, og spesielt som debuterende eller uerfarne. Jeg opplever at det er vanskeligere for unge å bryte gjennom nå enn før.

En bedre kvinneandel – men ingen grunn til å lene seg tilbake

Hos Norsk filminstitutt er tonen litt mer nøktern når det gjelder aktivitetsnivået i bransjen akkurat nå.

– Nei, det er lavere aktivitet, og det er sammensatt hvorfor det er slik nå, sier Avdelingsdirektør for talent, utvikling og produksjon Teréz Hollo-Klausen.

Samtidig mener hun at Norge står sterkt når det gjelder likestilling i filmbransjen.

– Norge er verdensledende på likestilling innen filmbransjen, og vi jobber for å bli enda bedre, sier hun.

Hun viser til at NFI fortsatt praktiserer moderat kvotering. Dersom to prosjekter vurderes som like gode, kan instituttet prioritere det prosjektet som har høyest kvinneandel.

– Bransjen selv spiller også en viktig rolle her i å aktivt velge kvinnelige filmskapere og historier med kvinnelige karakterer, sier Hollo-Klausen.

Men hun advarer samtidig mot å tro at en god kvinneandel betyr at jobben er gjort.

– Vi kan ikke hvile i at vi nå har en bra kvinneandel. Vi må fortsatt ha høy bevissthet rundt dette.

For Hollo-Klausen er det særlig én barriere som går igjen, hvordan et frilansliv lar seg kombinere med resten av livet.

– Filmjobber er ofte frilans. Det innebærer større risiko enn fast ansettelse, og småbarnsperioden kan være krevende for frilansere. Dette fordrer samarbeidsvilje fra arbeidsgivere.

Produsenten ser et trangere marked

På Løkka bor og jobber også produsent Marte Hansen, som kjenner utfordringene fra den siden der prosjekter skal finansieres, planlegges og realiseres.

Hun beskriver en bransje der optimismen hele tiden måles opp mot økonomi og støtteordninger.

– Årsakene til at det har blitt vanskeligere å få finansiert og realisert prosjekter i dag er mange og sammensatte, sier Hansen.

Hun peker blant annet på endringer i etterhåndsstøtten, og at produsenter nå i større grad er avhengige av NFI, regionale filmfond eller strømmetjenester for å få prosjekter i mål.

– Det resulterer i at det produseres færre filmer generelt, og spesielt færre sjangerfilmer og folkekomedier, sier hun.

Likevel ser hun også tegn til at noe er på vei tilbake, i alle fall på seriesiden.

– Innenfor serier virker det som om lysere tider er i vente, selv om vi kan se langt etter dramaboomen vi opplevde noen år tilbake.

Hun peker også på at norsk film de siste årene har levert sterkt internasjonalt, og håper det kan gi politisk vilje og langsiktige løft for bransjen.

Bak kamera er skjevheten fortsatt stor

Der produsenten ser systemet, ser filmfotograf Annicken Aasheim skjevheten fra innsiden av yrket. Hun er frilanser, bosatt på Løkka og jobber i en del av filmbransjen der kvinneandelen fortsatt er lav.

– Kun 2% av alle norske spillefilmer er fotografert av kvinner. Jeg føler meg heldig og stolt av å kunne si at jeg er en av de få damene som har skutt spillefilm, sier hun.

Aasheim sier hun ser en forbedring sammenlignet med da hun var nyutdannet i 2018, og hun er optimistisk for framtiden. Denne vinteren og våren har hun jobbet på sin andre spillefilm. I sommer går hun løs på den tredje.

– Det krever mye mot og ståpåvilje. Har man det, tror jeg til syvende og sist ikke det spiller noen rolle hvilket kjønn du er.

Men hun legger ikke skjul på at konkurransen er beinhard.

– Det uteksamineres folk hvert eneste år som har lyst og drømmer om å jobbe med film. Det er veldig mange om beinet og desto vanskeligere å bli sett og hørt.

Når småbarnsliv møter frilansbransje

Både Hansen og Aasheim jobber i filmbransjen, bor på Løkka og har nylig fått barn sammen. Det gjør saken om kvinner i film ekstra konkret. For mange handler ikke kampen om å «slippe til» bare om talent og ambisjon, men om å få livet rundt til å gå opp.

For Aasheim har det betydd å si ja til oppdrag også når timingen ikke er ideell.

– For min del som jobber frilans, har det vært viktig for meg å si ja til tilbud selv om timingen kanskje ikke alltid er den beste og barnet mitt ikke har begynt i barnehage enda.

Hun sier det rett ut: uten hjelp hadde det vært langt vanskeligere.

– Jeg er ikke sikker på om det hadde gått opp hadde det ikke vært for verdens beste samboer, foreldre og svigerforeldre. Det er en sabla kabal som tidvis gir litt ekstra hodebry.

Og likevel er det nettopp den dobbeltheten som går igjen i denne saken: slitet og lysten, risikoen og driven, usikkerheten og ambisjonen.

– Fy søren så gøy og stas det er å få til begge deler. Nemlig både være mamma og elske å tilbringe tid med barnet mitt samtidig som jeg får jobbe på prosjekter jeg brenner for, sier Aasheim.

Viktig for bransjen – og for publikum

For Hollo-Klausen i NFI handler spørsmålet ikke bare om arbeidsliv og rettferdighet. Det handler også om hva slags fortellinger publikum får.

– Kvinnene som nå har kommet til i bransjen må kunne fortsette å lage sine neste filmer, at de satses på. Sterk og forutsigbar offentlig finansiering er viktig.

Hun mener variasjon blant filmskapere gir variasjon i fortellingene som lages.

– Publikum behøver variasjonen. Filmer fortalt av kvinner og menn gir oss et bredere bilde av hvem vi er.

Det er kanskje der denne saken lander. Ikke i en enkel seier, og heller ikke i en ren klagesang. På Grünerløkka sitter kvinnelige filmskapere i ulike roller og prøver å få norsk film og TV videre gjennom en bransje som fortsatt er krevende. Noen merker et løft. Andre ser et trangere marked. Alle beskriver et yrke som krever mer enn vanlig utholdenhet.

Men de er der. De regisserer, produserer, fotograferer og bygger videre. Og i en bransje som lenge har vært preget av skeiv fordeling, er det i seg selv en ganske sterk bevegelse.