Reven som trives på St. Hanshaugen: – Han kommer nesten hver kveld
En rødrev har blitt fast kveldsgjest på St. Hanshaugen. Noen synes det er spennende, andre er urolige for kjæledyr, søppel og uventede møter i mørket. Hvor kommer reven fra – og hvorfor blir den i byen?
Reven som har gjort bydelen til sitt hjem. Beboere på St. Hanshaugen har den siste tiden observert en rev som beveger seg mellom boligområdene og parken. Aftenposten omtaler fenomenet som «revestreker på St. Hanshaugen», og flere beboere har fortalt at reven ofte dukker opp sent på kvelden og tidlig om morgenen. For noen er det fascinerende å se et villdyr så tett på. For andre skaper det uro – spesielt for små kjæledyr som beveger seg ute alene.
Jeg så reven selv – og rakk å ta bilde
En kveld kom reven plutselig ut fra hekken ved siden av hvor vi gikk på tur. Den stoppet i lyset fra gatelykten og så direkte mot meg før den fortsatte rolig nedover gata. Jeg rakk å ta et bilde av den før den forsvant mellom søppelkassene. Opplevelsen gjorde det tydelig at reven ikke bare passerer gjennom området – den oppholder seg her.
Samtaler på Dyrebeskyttelsen: – Kjæledyr endrer atferd.
Gjennom jobben min på Dyrebeskyttelsens senter har jeg snakket med kollegaer som har fått flere henvendelser fra beboere på St. Hanshaugen.
– «Folk er redde for at katten eller hunden deres skal møte reven i mørket. Vi ser endret atferd hos flere kjæledyr når rev etablerer seg i boligområder,» sier en av kollegaene mine.
En annen peker på hvordan dyr reagerer:
– «Det er ikke revet i seg selv som er problemet, men hvordan kjæledyr reagerer. Noen blir stresset, redde eller holder seg inne i flere dager.»
Disse samtalene viser at bekymringene ikke bare er lokale – men også faglig begrunnet.
– Spennende, men litt skummelt
På en trilletur i området møtte jeg Linn Barhoum, som nylig opplevde å få reven tett på mens hun trillet sin nyfødte.
– Det var kjempespennende og egentlig litt morsomt å se reven så nært, sier hun. – Men jeg må innrømme at jeg også ble litt bekymret. Man vet ikke hvordan en rev oppfører seg i
byen. Tenk om den angriper noen, spesielt barn eller små hunder.
Hun er en av mange som spør seg det samme: – Hvor kommer reven egentlig fra? Og hvorfor går den ikke tilbake til skogen?
Hvorfor velger reven St. Hanshaugen?
Rever trives i byer når de finner:
-
lett tilgjengelig mat
-
skjulesteder under verandaer og i hager
-
rolige grøntområder
-
mindre fare fra rovdyr.Aftenposten skriver at reven i St. Hanshaugen følger faste ruter mellom parken, bakgårdene og området rundt Lovisenberg. Flere beboere – inkludert Linn og meg selv – undrer: Hvorfor velger reven å bli? Hva trekker den hit? Og hvorfor drar den ikke tilbake til skogen? Byrev er ikke som skogsrev. Dyreeksperter forklarer at byrever ofte utvikler ny atferd:
-
De mister frykten for mennesker
-
De «patruljerer» faste ruter
-
De blir mer nysgjerrige
-
De oppsøker søppel og matrester
-
Vinterstid blir de ekstra modige på grunn av matmangel
Alt dette gjør reven mer synlig – og mer urban.
Bekymringer i nabolaget, blant beboerne dukker de samme spørsmålene opp:
-
Er reven farlig for små hunder?
-
Kan den ta katter?
-
Kan barn møte den plutselig i parken?
-
Hvorfor drar den søppel utover?
Fra Dyrebeskyttelsen hører jeg også om stressede kjæledyr. – «Flere dyr trekker seg unna uteområder de tidligere følte seg trygge på,» sier en kollega.
Hva bør beboere gjøre?
Veterinærer og dyrevernorganisasjoner anbefaler:
-
Ikke mat reven – da kan den bli tam
-
Hold små hunder i bånd på kveldstid
-
Unngå å slippe utrygge katter ut sent
-
Sikre søppeldunker godt
-
Lag lyd hvis du vil at reven skal trekke seg unna
En bydel fascinert – og litt urolig
Til tross for bekymringer er mange også nysgjerrige. Bilder av reven deles i lokale Facebook‐grupper. Barn tegner den. Folk tipser hverandre om når den dukker opp. St. Hanshaugen har fått en uventet beboer – en som både skaper nysgjerrighet og uro, men også en følelse av at naturen er nærmere oss enn vi tror. Ingen vet hvor lenge den blir. Men én ting virker klart: Reven har funnet seg godt til rette i byen.
Han dukker opp like stille som han forsvinner: en rød skygge i lyset fra gatelykten, et blikk over skulderen, et par raske steg – og så bare mørket og den kalde natteluften. Et dunk i søppellokket. Et kjapt skritt i grusen. I vinduene strammes et hundebånd, en mobil løftes, og en hel bydel trekker pusten. I morgen kan han gå samme runde. Eller velge en ny.
Når stillheten faller mellom blokkene, tar reven bydelen tilbake med forsiktige labber. Han kjenner luktene vi ikke legger merke til, ser stiene vi ikke visste fantes. Kanskje er det vi som er på besøk – ikke han. For hvor begynner egentlig byskogen, og hvor slutter byen å være vår alene?
Han blunker, vender hodet og glir inn i mørket. I natt igjen. Kanskje i morgen også. Vi sjekker vinduer, fester lokk på søppelkasser, lytter etter det lille skrapet i singelen. Spørsmålene blir: Hvor kommer han fra – og hvorfor blir han? Kanskje er svaret mindre viktig enn det han minner oss om: At naturen ikke er der ute. Den er her – nærmere enn vi er vant til.